Glede og sorg = Glorg?

Akk, ja. Det tar på å være modellflypilot. Fra de høyeste topper til de dypeste daler på sekunder.
Som jeg vagt har vært innom har jeg et fly til i porteføljen. Et fly jeg etterhvert har fått et noe anstrengt forhold til.

Det er en Kysoho calmato (www.kyosho.no og søk på calmato tranier 40). Det er et høyvinget fly av "tranier"-typen, som normalt sett man skulle anta var lettflydd. Men ikke pokker om det er !
Det hele startet for mange år side (påsken 1998 for å være nøyaktig, hvor jeg kjøpte meg et komplett modellflysett). Bensinmotor, fjernkontroll og fly (også da en trainer). Det flyet varte ca 2 uker, og effektiv flytid var akkumulert 3,5 minutter. Etter å ha gått gradene litt med enkle seilflyutgaver og til en liten piper klinte jeg til igjen i vinter. Jeg hadde jo motor og fjernkontroll og alt fra før, så det er jo bare å kjøpe nytt fly. Så det gjorde jeg. En Kyosho Calmato. Trainer.

Det ingen sa i butikken var at Trainer trolig mener at DU må være trenet, ikke at flyet er lettflydd. På senvinteren var alt klart for test. Jeg og Powderfinger stilte opp i snøføyke og regn på Hellerudsletta, og etter en masse trøbbel startet den forbanna motoren endelig. Første gangen jeg kjøpte fly, i 1998, så hadde de ikke den motoren jeg egentlig skulle ha, så jeg fikk med en som var litt større og sterkere. Det merket vi nå på Hellerud. Fytti hælvette som det gikk!!

Flyet tok av og forsvant i en sinnsyk fart, og jeg sto med fjernkontrollen og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Etter ca 35 sekunder var flyet vekk bak noen trær, motoren var stoppet og stillheten var øredøvende. Før det smalt. Høyt.
Redningsteamet ble sendt ut, og vi fant delene av Calmatoen spredt rundt et større skogsområde. Det var bare å sope sammen og tusle hjem. Til limet.

Og lime, det kan jeg. Etter noen uker var det klart for test igjen. Denne gangen skulle jeg prøve alene, tenkte kanskje at det var Powderfinger som var skyld i første krasj. Det var det ikke..... Første rudne gikk faktisk ganske bra, men runde 2 gikk særdeles dårlig. Vi snakker om vertikalt stup med full motor. Det blir sjelden bra.

Jeg trodde først at nå var alt slutt, men etter måneder med lim og rekonvalens så var Calmatoen klar i dag. Powderfinger ble innkalt som moralsk støtte og motivator, og så var det full fart til jordet. Motoren startet og malte pent som en pusekatt, flyet skinte i all sin prakt, oransje i lakken og med flotte detaljer i sølvgrå Gaffatape her og der. Og opp gikk det.

Høyere og høyere, og rundt og rundt på himmelen over jordet bar det. Det var som ballett i lufta, en velkoregrafert himmelferd, akkompagnert av den lifligste summing fra bensinmotoren. Vakkert, rett og slett. Lykkefølelense var i ferd med å ta over for skrekkfølelsen, dette gikk jo over alle forventning. Helt til forventningene måtte justeres litt. Jeg hadde begynt å fundere på hvordan i all verden jeg slkulle få landet galskapen. Å sette den ned på veien i fredagsrushet fremsto ikke som noen god ide, selv ikke for meg. Derfor begynte jeg å prøve å dra ned farten litt etter litt, for å lære mer om hvordan det hadde tenkt å oppføre seg. Plutselig fant jeg ut at det kanskje ikke var så lurt, for uten forvarsel la Calmatoen seg rett over til venstre, uten å ville lystre mine kommandoer om å svinge til høyre for å rette opp. Deretter bar det nedover. Fort nedover. Og smellet kom igjen.

Nå, tenkte jeg, nå døde Camatoen for godt.
Men utrolig nok, kun små materielle skader ble oppdaget, ingenting alvorlig (som jeg kan se). Derfor skal det nå limes og tapes igjen etter alle kunstens regler, og så i morgen skal det jaggu opp igjen.Skal jeg holde min posisjon som raskest og tøffest så må jeg stå på nå, for Storbonden fikk i dag sin Spitfire på nærmere 2 meter, og Powderfinger sitt B52 bombefly ble også levert, så her er det ingen tid å miste. Skjer det noe mer så kan du lese om det ganske så snart akkurat her!