Rotnes International Airport

Som dere ser har vi fått egen flyplass nå, med navneskilt. Klubbteltet som er satt opp fungerer som ventehall og spisested, mens taxfreesalget foregår i grålysningen i buskene bak på bildet. (Vi velger å ha fokus på kun ferske råvarer, så omsetningen avhenger selvsagt av hvor mye sats brenneren tar unna av gangen.)

I går kveld var flyplassen desverre stengt på grunn av familedag i flyklubben, så Askveien Airport og Barneanstalt fungerte som alternativ stripe. Offensiv som vi er ble det takeoff og landinger motvinds og medvinds, mens sidevindstakeoffen endte i grøftekanten. (Goose glemte helt å dra i stikka).

Innflygingen i Askveien er noe trang og kupert, med høyspentledninger du helst skal komme under, stopler langs banen og nysådd kornåker du for alt i verden må holde deg unna.

(Normal innflyging er å komme vinkelrett inn mot stripa, lavt og fort, for å komme under høyspenten. Deretter brekke 90 grader høyre mens du taper så mye fart som mulig, men for all del ikke høyde. Så er det å komme seg ned før veien tar slutt og stolpene begrenser mulighetene for å komme seg ut igjen dersom du må avbryte landingen (noe kun feiginger ville finne på. har du bestemt deg for å lande, så gjør du det!))

Så farlig er det derimot ikke med trærne og terassen til de mer perifere naboene til Powderfinger. Goose sveipet en tur over området og ble litt lurt av medvind og svingradius. Hvem skulle trodd at den bjørka ikke var lengre unna enn det den egentlig er? Ikke Goose i allefall. han smalt bokstavelig talt rett inn så kvistene sto etter. Det var bare å ta halen ut av beinet og rusle bort. På veien hadde jeg god tid til å be om unnskyldninger ("jeg har mastercard og dekker alle skader" var den jeg fant ut kom til å virke best"). Men det nytter å smile uskyldig.

En hyggelig naborinne hadde allerede vært nede i hagen (hage og hage, hadde nok trengt litt luking) og plukket opp restene av flyet. Goose hadde selvsagt skutt seg ut litt for sent som vanlig, og det ble igangsatt en storstillt leteaksjon av meg og Naborinnen, som slett ikke var så sur som hun hadde grunn til å være. Goose dukket etterhvert opp fra krattet, og det ble tid til å si farvel og rusle hjem igjen.